«Noen ganger blir det normale det ekstraordinære»

«Noen ganger blir det normale det ekstraordinære»

Rått og uretusjert, ferskt og ærlig. Og ikke minst både svært modig og svært viktig. Det tærer på kroppen å bære frem et liv, og det er det eneste naturlige at dette setter sine spor på en eller annen måte. Det er dette som er normen og vaskebrettet som er det absolutte unntaket. Det er ikke et negativt unntak, nødvendigvis, men det er et unntak. Problemet oppstår når unntakene blir kraftig overrepresentert i media, og alle som sitter i en normal, men altså allikevel underrepresentert, kropp får den oppfatningen at det er de som er unormale, og de er unormale på en måte som samfunnet ikke verdsetter. Vi trenger folk som Gry i sosiale medier, som er modige nok til å publisere normalen.  

Se denne her

Den er spekket til randen av patos og katastroferetorikk, men det er kanskje også det eneste passende, når vi, liksom, holder på å utrydde oss sjæl og sånt.

Videoen ble laget i 2009.

Jeg tror det eneste i verden jeg ikke har en mening om, er legalisering av cannabis.

Helt seriøst. Jeg har en mening om det aller meste, og hvis ikke så får jeg meg det.

Jeg er en 18 år gammel jente fra Oslos østkant som er veldig politisk engasjert. Jeg er ikke medlem i et ungdomsparti, fordi jeg mener kvaliteten av min politiske tenkning senkes av å måtte begrenses til et partis vedtatte politikk og grunnprinsipper. For tiden, og forøvrig i fortiden og helt sikkert ganske langt inn i fremtiden også, holder jeg til godt utpå venstresida i norsk politikk.
Blant mine fanesaker er klima og miljø, anti-sexisme, anti-rasisme, minoriteters rettigheter og sosiale status, dyrevelferd og rettferdig ressursfordeling.

Det er mange grunner til at jeg er politisk engasjert. En av dem er kanskje at jeg vokste opp i god tro om at diskriminering, urettferdighet og alt annet dritt tilhørte fjerne himmelstrøk og fordums tid. Jeg hadde fått befestet et ideal som jeg trodde var reellt, men vokste opp til en verden der dette ikke var tilfellet. Og når idealet og realiteten dissonerte, altså ikke klinger harmonisk sammen, slo det meg at jeg burde prøve å gjøre noe med det.

Jeg vil si først som sist at bloggnavnet kun er ment ironisk. Jeg prøver å være varsom på arroganse, og ydmykhet for min egen kunnskapsløshet er et ideal. Jeg mener kun det jeg tror er rett, og jeg skriver kun om det jeg tror er viktig. Men jeg tror og jeg mener at det er bedre enn å ikke skrive noe i det hele tatt.